Tusen takk til Onkel Jo som lar vårs dele denne CR'n fra <sensurert>lista på drivern.
FJELLKLATRERAPPORT AV ONKEL JO
På: Ivar og meg
S&D:
Østeggen på Bispen, 7 tl, grad 5-
Sydryggen på Blånebba, grad 2
5 taulengder på Norafjell, grad 5
Gamleveien på Romsdalshorn, grad 3
Ah. Fjellklatring! 4 dager med supervarsel i Roms, og vi gravde frem utstyret fra støvete kroker på loftet. Svært forventningsfulle, men også noe usikker på gjennomføringsevnen etter et langvarig fravær fra vor sport.
Sein start fra Trollstigen mot Østeggen på Bispen torsdag morgen. Skinnende blank dag. Passe anmarsj på ca 1 time, og så var det å prøve å huske åttetallsknuten. Klatringen var lett og fin. Taulagsrutinene uten rust. Sikringene ble satt på første forsøk og med passende lange mellomrom. Ingen grunn til å tvile på gjennomføringsevnen. Dette hadde vi god margin på. Flott utsikt og jævlig gøy å cruise opp utsatt terreng, finne veien, deale med en løs blokk hist, sette en ikke opplagt sikring pist. Fett! Oppe i en fei på en for meg ny topp og rolig retur til en bedre pølsemiddag. Vedlagt bildet: Ser dere Ivar?
 |
| Finn Ivar. |
Fredag våknet vi til tett tåke. Gamblet på at det kanskje var lettere i høyden og at vi eventuelt kunne finne innsteget på Sydveggen på Blånebba med GPS. Vi klarte å finne omtrent riktig vei opp til skaret mellom Hoemstind og Blånebba på GPS. Ikke dårlig sikten og terrenget tatt i betrakting. Men her sviktet føreren og instinktet oss. Den påsto vi skulle traversere fra skaret på brede gresshyller. De gresshyllene ble raskt smale, bratte, sleipe. Svære stup under oss. Avgrunnen og videre vei skjult i tåke. Mareritterreng. Trippelgulp. Vi karret oss tilbake til skaret med frynsete nerver før det gikk helt galt. Tror det riktige er å starte traversen hundre meter høyere. Vi kløv opp sydeggen fra skaret. Jeg har vært der før og det er rett frem, men morsom og utsatt toerterreng. Da vi kom til fortoppen hadde vi plutselig tåkehavet under oss, og bare de høyeste toppene stakk opp som gotiskeøyatoller. Grisefint! Gladkristen stemning. Se bilde. Kjapp glissade ned nordryggen.
 |
Fett. |
Samme tåken lørdag. Vi dro ned i dalen til den litt glemte klassikeren Norafjell. Sotraaktig klatring oppbrutt av terrasser med mange valgmuligheter. Lett og fint. Siste taulengden for oss var en overhengende kamin av vanskelighetsgrad 5. Jeg var ganske spent da jeg jammet meg oppover. Det så brutalt ut, men graden var riktig og man kan da jamme. Vi hoiet og lo av pur klatreglede. Glad ingen så oss…
Søndag gikk vi gamleveien på Romsdalshorn. Mange går uten tau her, men vi ble overrasket over hvor komplekst og utsatt terrenget var. Det omkom en kar der i fjor, og det kan jeg skjønne er mulig. Vi gikk så langt at vi syns det ble litt ubehagelig. Sikret en taulengde, og så gikk vi uten tau helt opp til treerkrukset i toppen. Har gått siste delen om vinteren med HJ før med start i Halls Renne direkte. Lett, men ikke lett nok til å droppe tauet denne gangen. Perlevær. T-skjorte med svetteringer i skaret hvor det neppe er mange vindstille minutter i løpet av et år. Vi var helt alene på toppen og helt alene under rappellene ned nordveggen.
Fjellklatring er faen meg gøy.