Sometimes, we dream, some strange dreams.

What Else is there av Røyksopp hadde gått på repeat hele kvelden. Husket ikke at jeg hadde satt den på, spotify stod på repeatmodus. Merket ikke musikken.Karin Dreijer Andersson`s stemme hadde trengt inn i hodet, tankene, og bare ble der. Jeg hadde jobbet om dagen og drevet med flytting om natta. Papirarbeid, kontrakter, lånedokumenter i stjålne øyeblikk. Gått inn i en sone, uten søvn, mat av slakta okser stående ved det lille bordet med ketsjup, sennep og servietter på Shell klokka 2 om natta, taxiene blinket forbi. Noen sjåfører var innom og slo av en prat med de i kassa om ettellerannet jeg ikke hørte, bakgrunnstøy som ikke traff radiobølgene mine. Naboer som dunket i gulvet når jeg kjempet mot hauger av ting som skulle finne sin plass i leiligheten fire om natta. Slosskamp, bryting med en haug av klær som hadde viklet seg inn i hverandre, som å sloss med en hvalross. Håndkler som ble dratt ut av bukseben,skjorter og gensere som stritta imot. Banking, dårlig naboforhold, bakgrunnsstøy, Karin Dreijer malte seg inn i hodet. Berget av ting ble mindre. En saks, en gammel fjernkontroll, kulepenner, støvler, ting man ikke bryr seg om, som bakgrunnsstøy, men som man må ha, de må ha en plass, som forberedelser for fremtiden. En dag trenger jeg pennen, støvlene, den gamle fjernkontrollen som skal skru på noe jeg ikke husker hva er, men som jeg snart finner i en eske, som var glemt, men lagret for akkurat denne anledningen, anledningen da den etter år, måneder skal pakkes opp og man trenger det som er i esken. Mobilen ble sakte men sikkert tappet for strøm, merket det ikke. Det må ha vært derfor jeg sovnet. Karijn Dreijer bare forsvant fra ørene, lydbølgene som holdt batteriet mitt igang faida ut. Jeg våkna i klatreklæruniformen, arbeidsantrekket gjennomtrukket av kalk, svette, den nye balkongdøra var lukket, lyset var på, det var en sjelden hete ute som slynger seg rundt kroppen som svevende varmtvann, som følger deg tett hvor enn du går. Kjente ryggsmerter, hadde sovna på sofaen med ting under ryggen og nakken, gamle attester, bunker med papirer helt tilbake til 90 tallet, papirer som aldri har fått en fast plass, papirer som jevnlig pakkes ned og ikke kastes fordi man en dag kommer til å trenge de. Sovnet før de fikk en plass.Vitnemålet fra ungdomsskolen, G- minus i heimkunnskap. Satt meg opp i sofaen. Så rett frem mot en ny smootieblender som stod på en stol. Visste ikke hvor den skulle stå. Jeg hadde drømt tungt, dypt. Drømmen var som et tonn. Det var ikke et mareritt, ikke en gladdrøm. Det var bare en drøm som veide et tonn. Og Karin Dreijer hadde sunget suggerende i bakgrunnen. Jeg hadde befunnet meg i Skagen, i Danmark. Satt i et lite hvit murhus i et høstforblåst Skagen med store åpne sletter og strender. Det var aldri helt lyst. I huset var det vektløst. Jeg veide flere hundre kilo og var profesjonell badmintonspiller. Alt i huset svevde. Det var ingen ordentlig belysning, bare noen lysglimt da og da. Det svevde hjemmeværende husmødre fra femtitallet rundt i huset og lagde mat til meg. Hver gang jeg spiste la jeg på meg flere kilo. Hver morgen gikk jeg til badmintontrening. Til slutt dekket jeg hele badmintonbanen og var uslåelig. Gikk turer ut i høstmørke Skagen, da var jeg tynn. Når jeg kom hjem veide jeg hundrevis av kilo igjen. Det blåste kraftig fra havet. Vind med saltvannsdråper fra sjøen skyldte gjennom det åpne landskapet og traff meg stadig vekk i ansiktet som en bokser som knockes ut i sakte film der spytt, blod og svette og ansikt bølger mot høyre og venstre for hvert slag. Grønne siv vislet i sandbankene. Jeg blunket med øynene og så mot smootieblendern. Trengte den ikke nå. Den kunne fortsette å stå der på stolen. Trengte kaffe, en dusj. Mobilen måtte lades. Røyksopp, musikk, lydbølger,så jeg kunne begynne på en ny dag. Hilsen Erik