Hver gang hustrige November kommer streifer dette minnet gjennom hodet et par ganger. Jeg ler litt for meg selv, tenker skal jeg fortelle, skal jeg ta det med meg i grava, fortelle det på dødsleiet. Kanskje på tide å fortelle, kanskje på tide at dere drar ut og leter etter den glemte klippen, diamanten i Oslomarka, eller er den ikke glemt? Ikke vet jeg her i mitt eksil i Trondheim. Lete etter den har jeg gjort en gang. Jeg tok t-banen til Ellingsrud og gikk innover, spent, magefølelsen sa at jeg var på rett spor.Jeg fant den ikke og gav opp.Første gang jeg hørte om klippen skulle jeg ikke høre om den. Andre gang skulle andre spørre meg om den. Første gang...: Jeg satt å tøyde i andre etasje ved systemveggen på Tyrili Klatresenter i Sverresgate 4 på Tøyen.Det var nesten ingen som brukte det rommet. Ingen trente system den gangen, ingen trente i det hele tatt. Det var et mørkt rom, fikk intrykk av at senteret sparte på strømmen i systemrommet, ingen gadd å være der uansett. Det var sent på kvelden, rundt kl 22 på en hustrig høstrig novemberkveld for 16 år siden. To personer var på vei opp trappa, jeg satt stille og overhørte det de snakket om. "Det er faan meg ingen som har hørt om den, fikk tlf av xx (fikk ikke med meg navnet til xx dessverre) i går. Han var der ute i hælja, helt rått, helt rått, bratt som faan,20-30 m, mye brattere enn alt annet og 20 min med banen fra byn. Ingen skal faan meg få vite om det cragget, helvete heller, vi gjør en greie ut av det". Noe sånt sa de, husker ikke helt ordrett.![]()
Stille og sjenert som jeg var på den tiden reiste jeg meg kjapt opp når de kom inn i rommet og smøg meg ned trappa uten å se de i ansiktet eller si hei. Ville ikke sitte som en svak nybegynnejypling i samme rom som to flinke klatrere og stotre frem noen ord, tenk om de hadde gått ni minus. Vi hadde veldig respekt for de flinke. Miljøet opplevdes som veldig hirarkisk og hardt. Jeg ville trene i fred og ro med vennene mine, hadde ikke lyst til å bli kjent med de gode, hadde klatra i et år og var en nobody, hadde ingenting å stille opp med. Tenkte ikke noe mer på klippen de snakka om. Hadde nok med å psyke meg opp til å gå Venstre på Hauktjern og kjenne på adrenalinet med kilene på Vardåsen. To- tre år senere. Norges Cup eller Oslo Cup på Villmarkshuset, husker ikke. Etterøl på Cafe Sara. Ble sittende lenge, var jo blitt litt mer en del av gjengen. Hylte innpå øl og ble mer og mer kjepphøy. Det satt fem seks rundt bordet. Husker ikke hvem, helt ærlig, det er lenge siden og disse minnene kommer kun snikende når det er mørkt ute, når løvet har falt og alpinanleggene sliter fordi snøen stadigvekk kommer senere og Guns n Roses Novemberrain spilles for ente gang på radion. Hva gjorde du tirsdag forrige uke? Husker du det? Jeg husker ikke hva jeg gjorde tirsdag forrige uke. Så hvem som satt rundt bordet husker jeg ikke. Kanskje minnet også er mer bleket fordi jeg fikk kjeft, fordi jeg ble skremt, fordi jeg gikk hjem med lav selvtillit og følte meg som en dust og bare ville synke ned i et hull i bakken. Kanskje er det derfor jeg holdt det for meg selv.For det jeg sa i min kjepphøye rus rundt bordet var: Har noen hørt om den hemmelige sinnsykt bratte klippa i Oslo? Det ble pinlig stille rundt bordet, jeg var plutselig ikke så kul lenger. Ikke hev stemmen ennå liksom og fortell oss ting vi ikke vet liksom, gå noe ordentlig hardt først eller klatr noen år til. Husker ikke hva som ble som ble sagt men folka rundt bordet lo av meg og ikke med meg. Men de visste tydeligvis ikke om klippen..ihvertfall ikke alle. Jeg gikk utenfor og tok en røyk. To av de rundt bordet kommer ut og joiner. Jeg blir shaky, trengte å ta noen trekk alene og drite litt i verden. De tøffer seg, gjør meg usikker og så spør de meg hva jeg vet om klippen og hvilken gjøk som har fortalt meg om den. Jeg har god intuisjon og føler meg der og da sikker på at de vet om den. Så er det søndag morgen, gårsdagen begynner å sive ut av besvistheten, snøen daler, klippene blir våte, klatrerne trekker inn og Oslomarka fylles av skiløpere. Så blir man eldre, folk er ikke så skumle lenger, og minnet fra festen har begynt å snurre på en annen måte. Hva om den er så bratt som de sa? Har den grodd igjen? Har Oslo et skjult Loddefjord? Husk.. det er ikke så mange år siden Oslobuldrerne kun hadde Sjømannskolen, Kolsås og Puttjern, nå er det tusenvis av buldre. Turgåere hadde visst om klippen?...Vanlige turgåere ser ikke på klipper på samme måte som klatrere, de titter opp også går de videre. Har du tid, google earth og stålbørste kan du jo begynne å lete. Eller ta deg en øl på Cafe sara. God kveld i høstmørket, hilsen Erik Hattestad
Stille og sjenert som jeg var på den tiden reiste jeg meg kjapt opp når de kom inn i rommet og smøg meg ned trappa uten å se de i ansiktet eller si hei. Ville ikke sitte som en svak nybegynnejypling i samme rom som to flinke klatrere og stotre frem noen ord, tenk om de hadde gått ni minus. Vi hadde veldig respekt for de flinke. Miljøet opplevdes som veldig hirarkisk og hardt. Jeg ville trene i fred og ro med vennene mine, hadde ikke lyst til å bli kjent med de gode, hadde klatra i et år og var en nobody, hadde ingenting å stille opp med. Tenkte ikke noe mer på klippen de snakka om. Hadde nok med å psyke meg opp til å gå Venstre på Hauktjern og kjenne på adrenalinet med kilene på Vardåsen. To- tre år senere. Norges Cup eller Oslo Cup på Villmarkshuset, husker ikke. Etterøl på Cafe Sara. Ble sittende lenge, var jo blitt litt mer en del av gjengen. Hylte innpå øl og ble mer og mer kjepphøy. Det satt fem seks rundt bordet. Husker ikke hvem, helt ærlig, det er lenge siden og disse minnene kommer kun snikende når det er mørkt ute, når løvet har falt og alpinanleggene sliter fordi snøen stadigvekk kommer senere og Guns n Roses Novemberrain spilles for ente gang på radion. Hva gjorde du tirsdag forrige uke? Husker du det? Jeg husker ikke hva jeg gjorde tirsdag forrige uke. Så hvem som satt rundt bordet husker jeg ikke. Kanskje minnet også er mer bleket fordi jeg fikk kjeft, fordi jeg ble skremt, fordi jeg gikk hjem med lav selvtillit og følte meg som en dust og bare ville synke ned i et hull i bakken. Kanskje er det derfor jeg holdt det for meg selv.For det jeg sa i min kjepphøye rus rundt bordet var: Har noen hørt om den hemmelige sinnsykt bratte klippa i Oslo? Det ble pinlig stille rundt bordet, jeg var plutselig ikke så kul lenger. Ikke hev stemmen ennå liksom og fortell oss ting vi ikke vet liksom, gå noe ordentlig hardt først eller klatr noen år til. Husker ikke hva som ble som ble sagt men folka rundt bordet lo av meg og ikke med meg. Men de visste tydeligvis ikke om klippen..ihvertfall ikke alle. Jeg gikk utenfor og tok en røyk. To av de rundt bordet kommer ut og joiner. Jeg blir shaky, trengte å ta noen trekk alene og drite litt i verden. De tøffer seg, gjør meg usikker og så spør de meg hva jeg vet om klippen og hvilken gjøk som har fortalt meg om den. Jeg har god intuisjon og føler meg der og da sikker på at de vet om den. Så er det søndag morgen, gårsdagen begynner å sive ut av besvistheten, snøen daler, klippene blir våte, klatrerne trekker inn og Oslomarka fylles av skiløpere. Så blir man eldre, folk er ikke så skumle lenger, og minnet fra festen har begynt å snurre på en annen måte. Hva om den er så bratt som de sa? Har den grodd igjen? Har Oslo et skjult Loddefjord? Husk.. det er ikke så mange år siden Oslobuldrerne kun hadde Sjømannskolen, Kolsås og Puttjern, nå er det tusenvis av buldre. Turgåere hadde visst om klippen?...Vanlige turgåere ser ikke på klipper på samme måte som klatrere, de titter opp også går de videre. Har du tid, google earth og stålbørste kan du jo begynne å lete. Eller ta deg en øl på Cafe sara. God kveld i høstmørket, hilsen Erik Hattestad